Når man ser etter en partner har man som regel en forestilling om hvorden denne partneren skal være.Utseende,hobbyer,interesser,klesstil,musikksmak,politisk ståsted,familieforhold osv. Jeg tror at man ofte sammenligner med tidligere partnere,både på godt og vondt.Jeg har inntrykk av at mange tror at man setter krav til hvordan en partner skal være,det er det sikkert mange som gjør,selv har jeg bare ønsker,de skal jeg komme tilbake til etterhvert. Hvorfor er det så vanskelig å finne den rette når man er kommet til skjels år og alder? Selv tror jeg det er fordi man har forventninger som kan være vanskelig å oppfylle. Noen av oss har også levd alene i mange år,lagt seg til vaner og rutiner som er vanskelig å bryte eller forandre på. Noen ser etter en samboer,da bør man være klar på nettopp det og samtidig godta at den andre parten kanskje ikke ønsker seg det,man vet jo aldri,kanskje det funker likevel? har man vært alene lenge kan det være vanskelig med fysisk nærhet,da er tid og tålmodighet essensielt.Men for all del,det kan jo slå andre veien også,i så fall får man bare nyte og glede seg over dette. Treffer man noen som har mange av kvaliteten man ønsker seg men en eller to interesser eller vaner som ikke er i samme gate så er det vel bare å la ham/henne ha dette som sitt uten å gå rundt å irritere seg eller prøve å få dem bort fra dette.Alle har vi en fortid,det er viktig å godta den fortiden og ikke la den bli en trussel,som f.eks at man har venner av det andre kjønn fra før,ja til og med ekser som fortsatt er gode venner. Selv har jeg noen ønsker,finner jeg en som oppfyller noen av disse tror jeg både han og jeg er heldige. Jeg tror mitt eneste "krav" er renslighet.Eller er jo drømmemannen en som liker å kle seg pent,lukter godt og har han skjegg eller bart bør det være velstelt. Jeg liker menn som gidder å ta den daglige praten om landet og verden,altså er han interessert i nyheter og politikk. Hvis han har samme musikksmak som meg er det flott,hvis ikke er der vel en mulighet for at han åpner for nye genre og artister? Menn som holder litt på den gammeldagse "kavalerrollen" er strålende. Jeg husker første gang jeg traff mine svigerforeldre,de hadde vært sammen i over 40 år,men hadde fremdeles den vanen å holde hender,bruke kjælenavn og han kunne ikke gå forbi henne uten å stryke henne kjærlig over armen eller på kinnet.Vakkert å se på og jeg sa at dette vil jeg også ha,resten av mitt liv.Slik gikk det jo ikke,men det betyr vel ikke at jeg ikke skal finne det igjen? En liten spøk til slutt: En venn av meg spurte,"hvorfor er du som er så søt,snill og intelligent singel?" Mitt svar ble,"kanskje jeg er overkvalifisert?"